Sofus skriver dette om "Polaris" sitt forlis i oktober 1942:
"Tidlig på hösten 1942 ble vi beordret til Halifax og lite ante vi da at dette
skulle bli den siste turen for "Polaris". Vi ble fullastet - for ikke å
si overlastet - av flybensin i fat som var stuet sammen både under dekk
og på dekk. Turen gikk gjennom St. Lawrense gulfen, ut Bell
Island-stredet og opp Labrador. Da vi nærmet oss Hudson-stredet måtte
vi ankre opp et dögn nær land på grunn av snöstorm. Deretter gikk vi
inn i Hudson-stredet til Ungava Bay og opp en elv hvor vi losset noe av
flybensinen ved en amerikansk flystasjon. Der hadde vi et hyggelig möte
med "Polarbjörn" og mannskapet som også var der i oppdrag.
"Polaris" satte så kurs for Resolution Island. Omlag midt i
Hudson-stredet hadde jeg så vidt rukket å legge meg nedpå etter middag
da jeg merket et kraftig rykk i skuta og en av plankene i dörken spratt
opp. Stuerten ropte: "Skuta brenner", folk sprang på dekk og det sto
opp röyk fra maskinrommet. Kort etter slo höye flammer opp mot himmelen
og stormasta sto i brann. Båtene ble satt på vannet, men den ene fyltes
fort med vann av en eller annen grunn. Selv var jeg bare i nattöy og
sprang ned i lugaren for å få på meg stövler og litt yttertöy.
Da jeg kom opp på dekk igjen, sto skuta i full brann og begge båtene
var et godt stykke ifra, men den ene båten kom tilbake og plukket meg
opp. Vi så nå at den tredje båten var delvis knust av plankestykker som
hadde "torpedert" den under eksplosjonen og hele dekket med oljeflat og
planker var som blåst bort. De av mannskapet som lå forut var kommet
balanserende på rekka og dro skinnet (huden) på leggene etter seg som
nedsegne strömper.
Vi rodde inn til nærmeste öy og overnattet i en bergklöft. Neste dag
fikk vi god fart på grunn av medström og kom inn til en eskimoplass.
Der overnattet vi i en forlatt kirke og sovnet som steiner mens en
gammel eskimokone fyrte på ovnen hele natten. Neste morgen ble vi
plukket opp av en amerikansk kystvaktbåt etter at vi hadde sendt opp
röde signallys. Der fikk de som var brannskadde og vi andre god
forpleining - og et grundig og herlig bad. Kapteinen var en grei kar,
men til vår alles sorg var han meget bestemt på en punkt: skipshunden
"Kitty", som hadde fulgt oss på alle turer, den kunne vi dessverre ikke
ta med oss. Men vi tigget og ba og kapteinen ga til slutt etter - og
"Kitty" fulgte oss videre. I vårt neste trinn på vår ferd ble vi
overflyttet til en amerikansk korvett."
