Driftige - og av mange karakteriserte som våghalsige - fiskere fra Brandal gjorde sin entré i Arktis for vel hundre år siden. De valgte dette krevende og slitsomme yrket av rasjonelle grunner, ikke av eventyrlyst eller fordi de var primitive og blodtörstige jegere. De forsökte helt enkelt å finne en levevei som sikret dem selv, deres familier og nærsamfunnet större ökonomisk trygghet.
En grunnleggende forutsetning for den arktiske selfangsten fra Norge var at produktene skinn og olje hadde stor etterspörsel, framforalt på det europeiske markedet. Som eksempel kan nevnes at det i Peter S. Brandals inneholdsrike kunderegister fra 1914 fins medtatt totalt 46 skinnfirmaer. Av disse var 45 utenlandske importörer, hvorav 12 var svenske. I dagens noe infekterte debatt om selfangst virker det som vi har lett for å glemme dette historiske perspektiv.
Det arktiske eventyret var langt fra risikofritt. Det var en levevei som fra tid til annen ga god fortjeneste men som også resulterte i mange forlis og tragiske tap av menneskeliv. Spesielt var 1917, 1939 og 1952 store ulykkesår.
Brandal har idag omtrent 400 innbyggere og det er ikke mye som påminner oss lengre om slitet på havet i åpne båter og om det arktiske eventyret og det umenneskelige slit dette ofte förte med seg. Bygda som er en del av Hareid kommune, ligger lengst mot nord på austsida av Hareidlandet, vest i havkanten like nord for Stadt.
Eventyret i Arktis begynte i isen ved Spitsbergen våren 1898. De förste som dro hadde forberedt seg vel på det som ventet. Sunnmörsfiskere hadde for eksempel vært på fiske ved Island og noen hadde drevet fangst etter kvitfisk i nordlige farvann. De hadde også god kjennskap til den hval- og selfangst som vestfoldingene på den tiden dreiv i Arktis med sine relativt store stimbarker. Brandalingene hadde dessuten på sine fisketurer med egne sköyter nordover til Troms og Finnmark lært seg en del om den selfangst som pågikk der nord.
Men til tross for både mentale og materielle forberedelser, var det uten tvil et kjempekliv inn i det ukjente som de förste pionerene tok. Vi som lever idag må ha god innlevelseevne og fantasi for riktig å forstå det hele.
Sevrin L. Brandal dro ut som förstemann. Han utklarerte fra Ålesund med sluppen "Nils Liaaen" den 28 april for fangst nord i isen. Dagen etter fulgte hans sönn, Peter S. Brandal, med sköyta "Minna". Den 13 mai utklarerte så den tredje skipperen, Jonas Fuglevik fra Fjörtofta, med kutteren "Sleipner". Disse tre var de förste selfangstskipperne fra Sunnmöre og de små seilskutene som til da hadde blitt brukt til fiske i havområdene fra nord til sör langs norskekysten, hadde fått treskrovene noe forsterket for å klare isens påkjenninger bedre.
Etter hvert fikk Brandal mange sjölredere - som mest var det 12 ishavsredere i bygda. Fem av disse var sönner til Severin L. Brandal.
I Brandal har Brandal lenge vært et vanlig etternavn. I blant har dette forhold naturligvis forårsaket misforståelser men også noen morsomme episoder. Det fortelles om en slik episode fra et hotell på et sted hvor det tidligere lå et kjent treskipsbyggeri. En dag kom en ung gjest til hotellet og presenterte seg som "Skipper Brandal". Mannen i resepsjonen så en smule oppgitt på den unge skipperen hvorpå han i vennlig tone sa: "Ja-ha, i så fall er De den femte skipperen med det navnet som vi nå har som gjest på hotellet".
Av ökonomiske grunner blei selfangsten normalt kombinert med havfiske. For sunnmöringene markerte disse driftformene en viktig overgang fra et tidligere kystnært fiske med små skuter - og ikke sjelden åpne båter - til pelagisk fiske og fangst. Det var de såkalte storsköytene som kom i bruk på Sunnmöre under senere halvparten av 1800-tallet som gjorde dette mulig. Sköytene krevde större lagerplass for vegn og annet nödvendig utstyr enn de åpne båtene.
Etter den förste ishavsturen i 1898 gick det ikke mer enn to år för Peter S. Brandal i 1900 kom inn helt til kysten av Nordaustgrönland. Disse förste besökene var nok i hög grad medvirkende til at det i 1900-tallets förste decennium blei oppretta flere landfaste fangststasjoner på Grönland der fangstmenn fra Brandal og Sunnmöre overvintret på små og primitive stasjoner. De förste stasjonene på Nordaustgrönland blei etablert i kystområdene mellom 73 og 76 grader nordlig bredde.
I 1912 bygget Peter S. Brandal sitt förste seloljedamperi som etterhvert utviklet seg til en omfattende foredlingsindustri for både fisk og fangstprodukter i Brandal.
I 1916 var det tid for neste store satsning i Arktis fra Brandal og Sunnmöre. Da startet nemlig Peter S. Brandal sammen med tre andre kullgruvedrift i Kings Bay på Spitsbergen. Gruvebyen som först fikk navnet Brandal City blei seinere omdöpt til det den heter nå, Ny Ålesund.
Peter S. Brandal - eller Haupeter som han ofte blei kalt - var den av pionerene i Arktis som fikk avgjörende betydelse for utviklingen av den arktiske næringsdriften både i Brandal og på Sunnmöre. Han var uten tvil både evnerik og driftig - en framsynt entreprenör og leder innom sitt virksomhetsfelt. Da det ikke fins noen biografi om Peter S. Brandal, tar jeg med noen kompletterende opplysninger.
Selfangstepoken er forbi i dagens Brandal. Det fins ikke fangstmenn heller som overvintrer i de små fangsthyttene på Austgrönland. Noen av fangststasjonene blir holdt vedlike på frivillig basis eller også ved hjelp av den danske sledepatruljen Sirius. Ny Ålesund lever videre gjennom den forskningsstasjon som har etablert seg i det gamle gruvesamfunnet og fangstbygda Brandal har fått et eget ishavsmuséum.
Muséet flyttet inn i nye og större lokaler sommeren 1998. Muséet har et eget museumsfartöy også - det er den gamle ishavsskuta "Aarvak" som tidligere lå i havna på Hareid. Skuta blei satt på land like för jul 1998 i en törrdokk som ligger i nærheten av muséumsbygningen. Det koster imidlertid rett mye å holde en så stor museumsskute av tre i stand, selv nå da den står på det törre. Eller som en kjent museumsmann fra USA en gang uttrykte saken: Gamle fartöy råtner ovenfra - ikke nedenfra. Det er derfor en stor og viktig oppgave for muséet og for muséets venneforening - hvor de engasjerte i stor utstrekning arbeider ideelt - å skaffe penger til å konservere dette kulturarvet på en tilfredsstillende måte.
For å illustrerere noe av den utvikling selfangststskutene gjennomgikk fra 1898 og fremover, har jeg tatt med noen bilder og litt tekst. Fra seil og tre til diesel og stål. Det er fem bilder fra forskjellige tidsepoker. Fotografiene er "klikkbare" til större format og tekst.
For den som er interessert i å lese mer har jeg tatt med en liste på de kilder jeg har benyttet. Det fins sikkert mer litteratur som jeg burde ha studert. Jeg takker på forhånd for eventuelle tips og forslag.
Jeg er dessuten interessert av å få kontakt med alle som har noe å fortelle om fangstmiljöer og ishavsskuter fra fjern og nær. Er det mulig vil jeg gjerne få låne gamle bilder av skuter og mannskap også.
Min adresse finner du her.
