"Polaris" forliste den 16 oktober 1942

Skipperen på "Polaris", Peter P. Brandal, var 33 år da "Polaris" forliste. Peter var min mors yngste bror og han hadde vært skipper på skuta i mer enn ti år. Etter krigen hörte jeg Peter en gang fortelle om forliset. Han var i styrehuset da eksplosjonen kom. Han våknet til bevissthet etter en stund og så da et fullstendig knust styrehus. Da han kom seg på beina konstaterte han at dekket mellom styrehuset og formasten - inklusive en stor trålvinsj som hadde stått montert på dekk - var bortblåst. Det brann friskt i bensinlasten og han så at to menn som hadde vært i lugaren forut, kom akterover langs utsida av rekka. En av dem fikk alvorlige brennskader, men alle ombord i "Polaris" kom fra det med livet i behold.
Peter tok en sjanse og kom seg ned i skipperlugaren akterut for å hente litt mer varme klær enn det han hadde på seg. Han fikk tak i en sjömannssekk og den nesten nye prismekikkerten som lå der. Det var alt. Det viste seg senere at det var strömpesekken han fikk med seg. Strömpesekken som hans mor hadde sendt med da han forlot Brandal i februar 1940. Strömpene kom godt med som vanter for mannskapet da de i tett snökav rodde bort fra den brennende og synkende skuta. Prismekikkerten da? - den mistet Peter taket i da han for siste gang forlot "Polaris" - den gikk til bunns mellom fangstbåten og skuta.
Det har ikke blitt helt klarlagt hva som forårsaket eksplosjonen. Av sjöforklaringen, som kan leses i et separat avsnitt, mente to av mannskapet at skuta sannsynligvis ble minesprengt. Noen andre mente at det måtte være lekkende bensinfat i lasten som utlöste katastrofen.

Sofus Jörgensen var försteskytter på "Polaris" fra skuta var ferdig modernisert og forlenget hos Hatlö i Ulsteinvik i 1938 til hun forliste i 1942. Hans minner fra tiden ombord er nedtegnet og de ble publisert i Ishavsmuseets medlemsblad "Isflaket" nummer 2/2004. Det avsnittet der Sofus skriver om forliset kan du lese her.

Etter oppholdet hos eskimoene - som nok berget livet for de som var mest skadet - kom mannskapet som Sofus forteller, ombord i en kystvaktkutter. Det viste seg å være "Bear", den kanskje mest berömte av de gamle amerikanske polarskutene.
"Bear" ble bygget i Skottland som selfangstskute i 1874 og hun kjöptes 1884 av den amerikanske stat. Deretter hadde "Bear" mange forskjellige og krevende oppgaver både i arktiske og antarktiske farvann, bland annet som reddningsfartöy, forsknings- og patruljefartöy. Ja, skuta og mannskapet gjorde dessuten en fin innsats i San Fransisco etter det store jordskjelvet der 1906.

"Bear"

Informasjon om at mannskapet ble overfört til "Tahoma" etter först å ha vært ombord i "Bear", fikk jeg fra Siri Lawson i USA. Siri Lawson har på et meget systematisk og fortjenestefullt sett kartlagt og publisert på internet viktig dokumentasjon om norske fartöy som seilte ute under den andre verdenskrig. På denne hjemmesiden fins der således også mye å lese om "Polaris" sitt forlis og om sjöforklaringen som fulgte etterpå.
Onkel Peter fortalte at det holdt på å gå galt for den mest skadede av mannskapet da de ble overfört fra "Bear" til "Tahoma" - korvetten krenget og den skadede som lå på sykebåre, blei reddet i siste öyeblikk för båren gled overbord.
Selv om alle kom fra forliset med livet i behold, setter en slik hendelse sine spor, såvel fysisk som mentalt. Men det fans en fornöyelig episode i forbindelse med forliset som ble fortalt av Peter. Det var da mannskapet forsökte å komme seg inn i Kanada igjen. Det blei nemlig tverstopp i immigrasjonskontrollen da den sperren skulle forseres. Mannskapet kom jo ikke dit i stasklær akkurat og nödvendige papir savnet de også - de forsvant jo ved forliset. Det gikk bare ikke an å la slikt folk passere uten videre, mente kontrollantene. Da sa skipper Peter med et akselrykk - "OK, vi har god tid. Vi har ikke noe imot å bli internerte her. Kommer vi tilbake til Halifax må vi til sjöss igjen og det lengter vi ikke etter." Dermed var immigrasjonsproblemene eliminert og mannskapet kom seg videre uten flere dikkedarier.
Det fins en del å lese om forliset og om redningen av mannskapet også i Nordangers bok, pp 198-199.